En krise oppstår sjelden når det passer. Mange ser for seg at de vil være hjemme hvis noe alvorlig skjer, men i praksis kan du like gjerne være på jobb, i bilen på vei til et møte eller midt i en vanlig arbeidsdag når situasjonen plutselig endrer seg. Da kommer dilemmaet fort: Skal du først og fremst passe på deg selv der du er, eller skal du prøve å komme deg hjem til familien så fort som mulig?

Det finnes ikke ett svar som passer i alle situasjoner. Mye avhenger av hva slags hendelse det er, hvor du er, hva myndighetene sier, og hvor barna dine befinner seg. Nettopp derfor er det lurt å tenke gjennom dette på forhånd. Når man allerede har gjort noen enkle vurderinger i fredstid, er det lettere å holde hodet kaldt når noe faktisk skjer.

Begynn med det viktigste: er du i umiddelbar fare?

Det første du må vurdere, er ikke hvordan du kommer deg hjem. Det første du må vurdere, er om du er trygg akkurat der du er. Hvis det er en akutt hendelse på eller ved arbeidsplassen, må du forholde deg til det først. Det kan være brann, eksplosjon, farlige stoffer, voldshendelser, alvorlig ulykke eller en situasjon der ansatte blir bedt om å holde seg inne.

I slike tilfeller er det sjelden lurt å improvisere. Følg beskjedene du får på jobb, enten det handler om evakuering, innendørs opphold eller å holde deg unna bestemte områder. Mange gjør feil her fordi de tenker at de må komme seg hjem umiddelbart, men hvis du utsetter deg selv for fare på veien ut, hjelper du verken deg selv eller familien.

Det samme prinsippet gjelder som ved bruk av tilfluktsrom: først må du forstå hva slags situasjon du faktisk står i, og deretter følge råd som er tilpasset hendelsen.

Ikke alle kriser betyr at du bør dra hjem med en gang

Det er lett å tenke at hjemmet alltid er det tryggeste stedet. Noen ganger stemmer det. Andre ganger gjør det ikke det. Ved store trafikkproblemer, uvær, kjemikalieutslipp, skyting, sabotasje eller andre akutte hendelser kan det være farligere å sette seg i bilen og prøve å komme seg hjem enn å bli der du er til du vet mer.

Hvis myndighetene eller arbeidsgiver sier at folk skal holde seg inne, unngå et område eller vente på mer informasjon, bør du ta det på alvor. Å reise hjem på ren refleks kan føre til at du havner midt i det som allerede er vanskelig. Du kan bli stående fast i trafikken, miste oversikt, bruke opp drivstoff eller komme inn i et område du egentlig burde holdt deg unna.

Noen ganger er det tryggeste og klokeste valget å bli værende på jobb en stund, skaffe deg oversikt og planlegge neste steg i stedet for å handle på impuls.

Familieinstinktet er naturlig, men det må styres

Når noe alvorlig skjer, tenker de fleste først på sine nærmeste. Det er helt naturlig. Tankene går fort til partner, barn, foreldre eller andre som kan være berørt. Problemet oppstår når dette instinktet tar over helt og gjør at du hopper over det viktigste spørsmålet: Hva er faktisk smartest akkurat nå?

Det klokeste er som regel å dele situasjonen i to. Først må du sikre deg selv og finne ut hva slags hendelse det er. Deretter kan du vurdere hvordan du best får kontakt med familien og om det er riktig å dra hjem, vente, eller møtes et annet sted senere.

God beredskap og prepping handler ikke bare om utstyr. Det handler også om å ha tenkt gjennom slike valg på forhånd. Jo mer du har avklart med familien før noe skjer, desto mindre panikkpreget blir de første minuttene.

Hva med barn på skole eller i barnehage?

Dette er ofte det vanskeligste dilemmaet for foreldre. Reaksjonen hos mange vil være å dra rett til skole eller barnehage for å hente barna. Men det er ikke alltid det tryggeste valget. I norske forhold har skoler og barnehager egne beredskapsplaner, og ansatte har ansvar for å ta vare på barna dersom det skjer en alvorlig hendelse.

Det betyr ikke at foreldre er uviktige, men det betyr at barna ikke nødvendigvis er best tjent med at alle foresatte prøver å komme seg dit samtidig. Ved enkelte typer hendelser kan det tvert imot gjøre situasjonen mer uoversiktlig. Veier kan bli blokkert, skoleområdet kan være stengt, og personalet kan være avhengig av ro og klare rutiner for å holde barna trygge.

Hvis du får beskjed om å holde deg der du er, eller du skjønner at situasjonen fortsatt er uklar, er det ofte bedre å vente på informasjon fra skole, barnehage, kommune eller politi enn å dra av gårde med en gang. Mange foreldre undervurderer hvor godt slike institusjoner er trent på å håndtere de første minuttene og timene.

Når bør du prøve å få kontakt med barna?

Hvis barna er små og går i barnehage eller på barneskole, vil kommunikasjonen i praksis gå gjennom personalet og skolens eller barnehagens egne kanaler. Da er det ofte best å følge med på meldinger derfra og unngå å ringe gjentatte ganger hvis alle andre gjør det samme.

Har du eldre barn på ungdomsskole eller videregående, kan du i noen tilfeller få direkte kontakt med dem. Likevel bør rådet være det samme: be dem følge instruksene de får der de er, og ikke be dem forlate stedet bare fordi du er urolig. Hvis skolen har satt i verk tiltak, er det vanligvis fordi det er det tryggeste akkurat da.

Det viktigste er at familien på forhånd har snakket om dette. Barna bør vite at mamma eller pappa ikke nødvendigvis kommer løpende med en gang, og at det ikke betyr at de er glemt. Det betyr bare at alle prøver å gjøre det som er tryggest.

Hvis du ikke får kontakt med familien

Noe av det mest belastende i en krise er å ikke få kontakt med dem du er glad i. Mobilnett kan være ustabilt, batterier kan være lave, og mange prøver å ringe samtidig. Derfor er det lurt å ha en enkel plan før noe skjer. Hvem skal kontakte hvem? Hvilken kanal prøver dere først? Hvis telefonen ikke virker, hvor møtes dere senere?

DSB anbefaler at husholdninger tenker gjennom hvordan de skal klare seg og samarbeide i en krise, og at man har viktige telefonnumre på papir. Dette er ekstra relevant for familier med barn, fordi usikkerheten blir mye mindre hvis man vet hva man har avtalt på forhånd. 

Har dere ingen avtale fra før, er det som regel best å sende en kort melding i stedet for å ringe mange ganger. En enkel beskjed som “Jeg er trygg på jobb. Følg beskjedene der du er. Vi holder kontakt” kan være langt bedre enn ti ubesvarte anrop.

Jobben kan være tryggere enn veien hjem

Mange arbeidsplasser er faktisk bedre egnet til å håndtere de første timene av en krise enn folk tror. De har ofte førstehjelpsutstyr, flere voksne til stede, bedre informasjon, nødprosedyrer og mulighet for samordning. Hvis hendelsen skjer i rushtiden, eller det er uvær, stengte veier eller usikker informasjon, kan det være betydelig tryggere å bli værende enn å prøve å komme seg hjem umiddelbart.

Det gjelder særlig hvis du har langt å reise, er avhengig av tog eller buss, eller må kjøre gjennom byområder der mange andre tenker akkurat som deg. Et hjem blir ikke nødvendigvis mer tilgjengelig bare fordi du ønsker å være der. Noen ganger er det mest ansvarlige å bli værende til du vet at reisen faktisk er mulig og fornuftig.

Hvis du må dra hjem, bør du gjøre det med en plan

Noen ganger er det selvsagt riktig å reise. Hvis situasjonen tillater det, barna trenger å hentes, eller myndighetene anbefaler at man drar hjem og holder seg der, bør du gjøre det så rolig og planlagt som mulig. Ikke bare kast deg i bilen uten å tenke.

Sjekk først hva slags informasjon som finnes om veier, kollektivtrafikk og området du skal gjennom. Tenk gjennom alternative ruter. Ha med deg mobil, lader, varme klær og litt drikke hvis det er kaldt eller du kan bli stående lenge. Har du lest artikkelen om hva du bør ha i bilen i tilfelle krise, er det nettopp i slike situasjoner dette utstyret blir nyttig.

Du bør også vurdere om hjemmet faktisk er riktig mål. Kanskje er det bedre å møtes hos besteforeldre, en nabo, venner eller et annet avtalt sted hvis boligen din ligger ugunstig til eller mangler strøm og varme.

Hva hvis jobben og familien trenger deg samtidig?

Noen yrker gjør dilemmaet enda vanskeligere. Jobber du i helsevesen, omsorg, politi, transport, skole, barnehage, beredskap eller andre samfunnskritiske funksjoner, kan du kjenne et sterkt press mellom plikten på jobb og behovet hjemme. Dette er ikke et lett regnestykke, og det finnes ikke en enkel moralsk fasit.

Det viktigste er at slike familier snakker om dette før noe skjer. Hvis partneren din vet at du kanskje må bli værende på jobb i en periode, og hvis barna vet hvem som ellers kan hjelpe, blir belastningen mindre når en virkelig situasjon oppstår. Mange beredskapsproblemer blir vanskeligere fordi familier aldri har snakket høyt om hva som faktisk kan skje.

I slike hjem er det ekstra viktig å ha et minimum av egenberedskap hjemme, slik at de som allerede er der kan klare seg en stund uten at alt avhenger av at én person kommer hjem umiddelbart.

Snakk om dette før noe skjer

Den beste måten å løse dilemmaet mellom jobb og familie på, er å gjøre litt av jobben på forhånd. Ikke i form av store planer og avanserte skjemaer, men gjennom noen få, konkrete avklaringer. Hvem henter barna hvis du ikke kan? Hva gjør dere hvis mobilnettet er nede? Hvor møtes dere hvis ingen kommer hjem som normalt? Hvem kan hjelpe hvis både du og partneren din sitter fast?

Dette er også grunnen til at mange beredskapsråd legger vekt på samarbeid med familie, venner og naboer. En krise blir mye lettere å håndtere hvis ikke alt står og faller på én bil, én telefon og én person som skal fikse alt alene.

Det klokeste valget er ofte det minst impulsive

Hvis du er på jobb når en krise oppstår, er det mest naturlige ofte å ville komme seg hjem så fort som mulig. Men det er ikke alltid det tryggeste eller mest nyttige. Først må du sikre deg selv. Deretter må du finne ut hva slags hendelse det er, hva myndighetene sier, og hvordan familien din best kan håndtere situasjonen der de er.

Når barn er på skole eller i barnehage, er det viktig å huske at de ikke står alene. De er en del av institusjoner som skal ha planer og voksne rundt seg. Din jobb er ikke alltid å løpe dit først. Noen ganger er det viktigste du gjør å holde deg rolig, få oversikt og ta ett godt valg av gangen. Det er ofte slik både du og familien kommer best gjennom de første timene av en krise.